Svindel med Ynglinge-ætten
Av Tore H Vigerust © kane.benkestokk.teiste forlag (Tore Hermundsson Vigerust), Oslo 1989-2000. Utgave 08.09.2002.


Trykt i Dagbladet 21.12 1989 med denne tittelen.

Leserinnleggets opprinnelige tittel [18.12 1989]: "SVENSK TV-SVINDEL (ALTERNATIVT eller med underoverskrift: NORSK YNGLINGE-SVINDEL)"

Igår søndag den 17. desember i beste sendertid sendte svensk TV2 ved Dag Stålsjö et program om Ynglinge-ætten. Fra Oslo møtte Jon Bratt Otnes til et intervju. Programmet ble av Odd Winger omtalt over 3/4 side i Dagbladet lørdag 15/12. At det kun var Dagbladet av de større riksdekkende avisene som hadde en slik reportasje synes kanskje å indikere at historieforfalskere lettere slipper til her enn andre steder.

Det som ble sagt i programmet og det som ble forhåndspropagandert i Dagbladet innbyr til en reaksjon.

Det må utvilsomt være Jon Bratt Otnes som har oppsøkt Dag Stålsjö for å la seg intervjue, ikke Dag Stålsjö som "fant" Jon Bratt Otnes.

1. Norske konger.
Kong Harald Hårfagres kongedømme (872-) strakk seg over Vestlandet, Sogn og Sørlandet. Ikke Gudbrandsdalen. Se forskning av historikerne Johan Schreiner fra 1920-30-tallet og Olavia Einarsdottir på 1960-tallet. Snøfrid-sagnene skriver seg fra Hadeland og ikke fra Tofte i Gudbrandsdalen, jfr. avhandling om dette av historikerne Yngvar Nielsen og Jørn Sandnes.

Claus Krag, historiker ved Bø Distrikthøyskole i Telemark, la ved den internasjonale Sagakonferansen i København 1985 fram en avhandling der han søker å påvise at skaldekvadene om Ynglingene er laget på 1100-tallet. Det er uhistorisk å henføre ynglingene tilbake til Uppsala.

Claus Krag har også i (norsk) Historisk Tidsskrift 3/1989 en artikkel der han begrunner at Harald Hardråde (d. 1066) og de senere norske konger ikke stammer fra Harald Hårfagre.

Det er alment godtatt i Norge at kong Sverre (d. 1202) var en svindler. Se senest om dette i Kåre Lunden, Norge under Sverreætten (Cappelens norgeshistorie, 2, 1975. 2. utg. 1988) og debatt i (norsk) Historisk Tidsskrift. Han var ikke av kongsætt. Hans etterfølgere var dermed ikke av Hårfagre-ætt.

2. Bratt-slekten, Bjølstad og Jon Bratt Otnes.
John Otnes, født i Oslo 1919, ble kjent under krigen da han i 1942 debuterte som tenor-sanger i Oslo. Etter krigen dro han til utlandet som operasanger.. Etter hjemkomsten, fra 1957 og en del år utover ble han igjen omtalt i avisene for sin sangstemme. Navnet Bratt har han tatt en gang i tiden 1959 og 1970. Det var i denne tiden han hadde sin kongsdrøm.

Jon Bratt Otnes påsto i TV2: "Jeg er direkte ættling" (etter Ynglingeætten). "Min ættegren av den norske kongsætten tar sitt sete på Bjølstad". "Her har vi bevis for alt sammen (...) ifra historikerne". "Der [om Bjølstad] lever slekten videre" (kongsætten). "Jeg er av den agnatiske gren". "I Norge fra Harald Hårfagre - 30 generasjoner". Som videre støtte for påstandene trekker ham inn H.M. kong Olav V, som angivelig i 1975 skulle ha uttalt ved en audiens at Jon Bratt Otnes var av Norges eldste ætt og lagt til "vi som er av den gamle kongsætten". Tilslutt påsto han at hans ætt (Bratt fra Bjølstad) var "Skandinaviens eldste ætt".

Jon Bratt Otnes offentliggjorde i 1972 en trykt stamtavle. Det var et glimt av denne tavlen vi så på TV2. Siden dette er alt som han har offentliggjort tar jeg utgangspunkt i denne stamtavlen.

Alle hans påståtte aner i eldre tid føres utelukkende gjennom Gudbrandsdalen. Han trodde han kunne føre den rett oppadstigende farsslekt (såkalt agnatisk) tilbake til slekten Bratt i Gudbrandsdalen. 10 ledd bakover skulle han komme til Tord Eiriksson på Bjølstad i Heidal i Gudbrandsdalen, død ca. 1620.

Han forsøkte å gardere seg. Morsslekten fra Gausdal i Gudbrandsdalen mente han derfor å kunne føre 11 ledd bakover til Tore Trondsson på Tynnøl på Lesja, også Gudbrandsdalen, en farbror av Tord Eiriksson.

Tord Eirikssons morsslekt, som virkelig var av den egentlige Bratt-slekt, mente han å kunne føre tilbake til middelalderens norske konger. Om ikke dette var nok for ham, så trodde han også at Tore Trondssons farsætt var av slekten Bratt og kunne føres tilbake til norske konger.

Til overmål tok han å navnga alle disse her nevnte "forfedrene" med navnet Bratt.

Det hele er fullstendig bløff.

Det var først og fremst Jon Bratt Otnes som sto bak det omtalte slektsstevnet på Bjølstad i Heidal og på Otta i 1970. Det mest bemerkelsesverdige ved dette er at han overhodet ikke slekter fra Bratt-slekten på Bjølstad eller annetsteds i Gudbrandsdalen, Hedmark eller Oppland. Det slo ned som en bombe i Gudbrandsdalen at han på farsiden overhodet skulle være av Gudbrandsdalsætt (på morsiden var det OK).

Han sto fram med sine uriktige påstander 1. gang i ukebladet NÅ 4. juli 1970.

Han nevnes i noen avisrepotasjer i Gudbrandsdølen og Aftenposten 21/3-72 og litt senere, da han ved hjelp av bløffing forsøkte å tilegne seg gården Kleppe i Vågå.

Han ble på grunn av dette avkrevd en offentlig forklaring på sin påståtte avstamning fra slekten Bratt. Hans svarte i Gudbrandsdølen den 10. og 25. april 1972.

Allerede 5/4 rykket slektsforsker og gårdbruker Olav Torsteinson Forseth (1895-1987) ut i Gudbrandsdølen og avslørte hans falskneri. Andre sluttet seg senere til kritikken, jfr. innlegg 11. og 21. april. Debatten varte til mai-72.

Jon Bratt Otnes hadde konstruert et navn "Guttorm Bratt" og dyttet dette navn både inn som en stamfar for seg selv og som et barn i en Gudbrandsdals-slekt som bodde i Vardal. Bevarte brev fra denne slekt var i behold og beviste hans falskneri. Om dem i Vardal er det sist skrevet en artikkel av slektsforsker og gårdbruker Per Braastad i Tids-skrift for Vestoppland Slektshistorielag 1985.

Siden har han klokelig holdt seg unna Gudbrandsdals-media.

Senenere i 1972 distribuerte han en stamtavle med tittelen "Den norske BRATT-ætten" som angivelig skulle føre hans ætt tilbake til Bratt-slekten på Bjølstad og derifra bakover til norske konger i middelalderen. En av dem som har latt seg bløffe av dette var redaktør Jon Gunnar Arntzen i "Gyldendals og Aschehougs STORE NORSKE leksikon" da han høsten 1986 utarbeidet artikkelen "Bratt" for leksikonets bind 2. Jon Bratt Otnes har aldri gjort noe forsøk på å forklare kildegrunnlaget for stamtavlen. Stamtavlen inneholder en rekke grove feil. Det hele er en bevisst svindel.

Noen "Eindride" Eindrideson "Bratt på Tynnøl", "Ole Bratt 1684-1737", "Tore Bratt 1720-1784" eller "Simon Bratt på Hegge 1583-1663" har aldri eksistert, så langt vi vet. På TV2 så vi dessuten navnet "Tjøstel Bratt på Bjølstad" figurere på en stamtavle. Alt dette er navn etter Jon Bratt Otnes frie fantasi. Jeg viser her til standardarbeidene om slektene fra Bjølstad av ingeniør Engebret Hougen (død 1956), "Ættesoge for Gudbrandsdalen" bind II (1955) og III (1974), samt eldre artikler av arkivar Erik Andreas Thomle og lærer Per Berg i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST) bind I-XVI (1927-1958).

Simon Trondsson på Heggen var sønn til Trond Heggen, nevnt 1597-1618. De er totalt uinteressant m.h.til slekten Bratt. Se artikler av overlege Per Seland i NST 1981 og av O.T. Forseth i NST 1982 og i Årbok for Gudbrandsdalen 1966, 1981, 1982.

Den egentlige Gudbrandsdalske slekt Bratt døde ut på mannssiden på 1500-tallet. Siden dengang har det ikke eksistert noen egentlig slekt Bratt i Gudbrandsdalen. Kun noen få mennesker hist og her har senere kalt seg Bratt, uten å utgjøre en samlet stor slekt.

Jon Bratt Otnes påsto i TV2 at slekten har eid og bodd på Bjølstad siden 1270. Slekten Bratt på Bjølstad kan ikke føre sine aner lenger tilbake enn til den Erik Bjørnsson som kjøpte gården stykkevis fra 1432. Hans herkomst er ukjent, og er dermed alldeles ikke av noen kongeætt. Jon Bratt Otnes sitt hardkjør av påstander om kongelig herkomst er ikke bare verdiløse,- de er også frekke.

At Erik Bjørnssons sønnesønns, Øystein Bratt Eindridesons kone var av kongeætt er også fullstendig uriktig. Overhodet ingen Gudbrandsdals-ætt kan føres tilbake til konger, etter hva som er vitenskapelig bevist.

Å snakke om noen Bratt-slekt i dag er Jon Bratt Otnes sin oppfinnelse. Å kalle seg "pater familias Bratt" er stormannsgalskap. Tittelen er selvvalgt. Han er kun "pater" for sin egen lille familie. Den menneskemassen som møtte i Gudbrandsdalen i 1970 utgjør slett ingen familie Bratt. De frammøtte var bare i den tro at de på ett eller annet vis via en rekke kvinneledd ætten fra de Bratter på Bjølstad på 1400-tallet. Rette navn på dem bør være "Bjølstad-ættlinger".

I avisen Aftenposten den 20/6 1984 (og kort etter i Dagbladet) hadde han et leserinnlegg i anledning et 800-års jubileum i Sogn på Vestlandet. Der uttalte han seg utrolig nok på vegne av etterkommere etter kong Magnus Erlingssons ætt og Sverresætten.

I sommer var han i offentlighetens lys da han arrangerte en merkelig minnehøytidelighet ved kong Håkon V's grav (død 1319) på Akershus festning i Oslo: på vegne av kong Håkon V's etterkommere i Norge. Det ser ikke ut til at arrangementet er omtalt i Akershus Kommandantskaps Kommandantordre, så arrangementet var kanskje ulovlig? Han sørget ihvertfall for god PR. Avisene var varslet og reportasjer sto å lese i avisene kort etter.

Jon Bratt Otnes, tidligere John Otnes, stammer på farsiden fra gården Otnes i Valsøyfjorden på Nordmøre. Han har ikke på farsiden røtter i Gudbrandsdalen. Han har aldri påvist aner tilbake til noen som helst ved navn Bratt fra Østlandet. Hvis det i hans familie skulle være bevart minne om avstamning fra noen ved navnet Bratt bør slike eventuelle minner derfor kanskje settes i sammenheng med andre Bratt-slekter kjent på Vestlandet og Nordmøre på 1500-1600-tallet.

Jeg la merke til at Jon Bratt Otnes ble intervjuet av TV2 sittende og stående foran gårdene Tofte og Bjølstad. Seerne kunne få inntrykk av at han var bosatt i dette området, på en av disse gårdene. Fullstendig bløff!

Han har aldri bodd i Gudbrandsdalen og har aldri hatt eiendommer der. De bønder som eier og påbor disse to største gårder i Gudbrandsdalen ble overhodet ikke nevnt i programmet. Begge disse familiene tilhører Gudbrandsdalens gamle bondearistokrati og ætter på kvinnesiden fra lavadelsslekten Bratt på 1400-tallet.

Det er fra 1200-tallet t.o.m. 1599 bevart ca. 1000 gamle brev på skinn og papir som kaster lys over Gudbrandsdalens ættesoge. En god del av disse stammer til og med fra Bratt-slekten på Bjølstad. Supplert med skattelister fra 1500-tallet har vi idag kjennskap til ca. 6000 Gudbrandsdøler fra middelalderen og til mitten av 1500-tallet. Jeg har selv gransket disse nokså grundig og bl.a. presentert noe av materialet i to foredrag i Norsk Slektshistorisk Forening 1985.

Jon Bratt Otnes har aldri noensinne offentliggjort forskning der han har henvist til et eneste gammelt brev som dokumentasjon for sin påståtte avstamning fra Gudbrandsdalen.

Av hans 22 påståtte agnatiske aner skulle ifølge ham hele 16 være gudbrandsdøler. Beklageligvis må det konstateres at 9 av dem er uhistoriske navn som er framkommet ved ren fantasi. De øvrige historiske navn har han stort sett koblet sammen til slekt etter gjetninger.

Hvis Jon Bratt Otnes noen gang vil starte med slektsforskning, bør han starte med sin nære fortid på Nordmøre.

Det nevnes i Slektsforskerdabatten i Dagbladet 21/11, 7/12 og 8/12 at det er mye bløff og svindel i norsk slektsforskning. Dette må på nytt understrekes.

Norske ættetavler fra middelalderen er som gamle norske troll: de sprekker i sollys.

Det rår idag kollossale feilmengder i helt fersk nors slektshistorisk litteratur, både i lokale årbøker, tidsskrifter og monografier. Produsenter av ættelister har sågodtsom sluttet med bevisføring. Slekts-"forskningen" har skilt lag med historiefaget og beveger seg nå i fristil uavhengig av historiske kilder.

Emnet styres i Norge delvis idag av en rekke bløffmakere, falsknere, hyklere og en del som bare en litt naive eller uvitende. Hypotesemakeriet rir norsk slekts-"forskning" som en mare. Vi står idag uten et seriøst fagtidsskrift.

Det er ganske drøyt av svensk TV2 at en påviselig svindler presenteres så utførlig i beste sendetid. Programmet var denne scenevante operasangers største sjanse til å opptre som skuespiller. Uten historiske kunnskaper ble han en god eventyrforteller.



Tore H. Vigerust, Oslo (slektsforsker)

.