Minneord til Tore  (1955 - 2010)

Tore var på besøk hos familien sin her i Porsgrunn sist helg. Han besøkte Mikaelshulen v/ Norsjø, noe han lenge hadde gledet seg til. Senere på dagen skulle han ha besøkt sin mor og treffe resten av familien. Slik gikk det ikke; han falt om, uten forvarsel hjemme hos sin bror Arne og svigerinne Sonja. Begge kunne førstehjelp, to ambulanser kom etter få minutter, men hjertet ville ikke starte igjen. Et sjokk for oss alle.

Tore ble født i Kirkenes i 1955 som barn nr 2 i en søskenflokk som etter hvert ble til 5. Tore var både storebror og lillebror. Familien hadde noen fine år i Finnmark. Faren var lærer på en internatskole, bl.a. for å lære skoltesamene norsk.

I 1962 flyttet familien til Eidanger,Porsgrunn.  Da kom de nærmere slektningene. Morsslekten kommer fra  nord- Tyskland og Vigerust slekta er fra Gudbrandsdalen. Tore begynte på Klevstrand og Grønli skole før de flyttet videre til nybygd hus på Heistad i 1968. Faren var lærer på ungdomsskolen der. Tore begynte tidlig i speideren og var svært aktiv med ukentlige overnattingsturer, kanopadling og fjellturer. Han var også med på en dugnadstur til Svalbard, en ryddejobb sammen med speidere. Han var der i flere måneder og syns det var morsomt å kunne fortelle at han isbadet minst 2 ganger hver dag. Familien har 1200 lysbilder fra denne reisen.

Allerede som 12 åring gikk han med aviser. Da lærte han seg å stå opp tidlig og jobbet før han gikk på skolen, uansett vær. Tore var glad i idrett. Han likte å gå på ski og løpe i skogen. Tore samlet på frimerker og mynter, og begynte tidlig å samle på bøker.

I 1974 fullførte han gymnaset i Porsgrunn. Etter det lokket lange togreiser, Interrail var populært på 70-tallet. Marokko, Hellas og Øst Europa var land som ble besøkt. Som en av de første Interrailere i Romania ble han fotfulgt av uforstående ”Securitate”. Han hadde alltid masse morsomt å fortelle sine søsken da han kom hjem. Senere dro han i militæret, der likte han seg veldig godt og ble etterhvert offiser i Garden. Under studietiden jobben han ofte som vaktsjef på slottet. Han fikk også hardhaus statuetten i forsvaret etter å ha hoppet på hodet ut et 10 meter høyt stup under en nattøvelse. Hjelmen ble aldri funnet, men Tore lærte seg å sjekke terrenget bedre senere i livet.

I 1978 døde faren, bare 58 år gammel. Tore og Hermund delte samme interesse for historie. Også farfaren hadde denne lidenskapen

Etter hvert begynte studiene på Blindern. Det var historie som ble hans fag. Studiet tok lang tid, grundig som han var. Han grodde litt fast i dette miljøet. Ikke visste han heller hvilken del av historien han skulle satse på. Han var jo interessert i så mye. Men det måtte etter hvert bli noe med middelalderen. Klosterhistorie og Bohuslen. Det ryktes at han hadde stoff nok til 4 hovedoppgaver.

Tores organisasjon BLO tok aldri helt av, Bohuslen liberation organisasjon, følger han i graven.

På lesesalen traff Tore ei kjekk jente – Grethe. Hun studerte selvsagt også historie. Han okkuperte 3 plasser, fulle av bøker. Et sjekketriks i disse miljøene. Tore og Grethe hadde mange felles interesser og dette var noen glade år for han. De giftet seg, men ekteskapet varte ikke så lenge. I familiens litt svarte humor sa vi at det kunne jo ikke gå, hun hadde vikingtid og han middelalder. De skiltes som venner og hadde kontakt helt til det siste.

Tore ble ferdig med hovedfaget. Han jobbet litt i riksarkivet og skrev manus til bygdebok for  Vågå kommune. Han startet sitt eget forlag, Kane.Benkesokk. Teiste, oppkalt etter 3 norske adelsfamilier. Han produserte og gav ut artikler til fagtidsskrifter i mange år. Tore var produktiv. Han hadde også mange private oppdrag for familier som ønsket å finne ut om slekta si. Tore var en meget ivrig slektsforsker.

Tore var historiker, men også en engasjert politiker og opptatt av alle samfunnsspørsmål. Med han kunne man snakke om alt. Han har sittet i bydelsutvalget for Oslo Høyre, og vært nestleder der. Ellers har han alltid ivret for gamlebyen i Oslo, Oslos historie, Hovedøya og Klosteret der. Oslo var byen i hans hjerte, og han gledet seg over planene for Bjørvika utbyggingen.  

Han reiste mye rundt i inn og utland og samlet bøker til det som på mange måter skulle bli hans livsverk, nemlig Klosterbiblioteket på Hovedøya. Onkel og tante fra Tyskland fortalte i går kveld om hans utallige turer hvor han hadde besøkt arkiv og antikvariat i Nord-Tyskland. Når han kom på besøk var sekken alltid full av gamle bøker, Spiegel, Die Welt og andre tyske aviser. (Det sies at Tore aldri har lest en roman). De fortalte også en historie der Tore var guide for en stor gruppe tyskere på rundreise med buss i Sør-Norge. Han var da en fantastisk formidler i en hel uke, og tyskerne var grenseløst takknemlige. Betalingen var mye ros, en lydhør forsamling, god mat og medbrakt snaps.

Tore hadde mange jern i ilden, mange påbegynte prosjekter. Gjorde han noe ferdig, så stod det alltid nye prosjekter i kø. Tore ville aldri gått tom for ideer, til det hadde han for mange århundrer å ta av.

Han ble aldri rik på penger, men han øste sjenerøst av sin kunnskap og sin tid. Tore var hjelpsom, interessert og ufattelig kunnskapsrik. Han likte å diskutere og hadde alltid et smil og en morsom kommentar. Han hadde en lun humor, var alltid i godt humør og snakket pent om andre.

Tore var tydelig og kunne gjerne si andre imot når han var uenig. Han ville at man skulle holde seg til fakta. Han hadde alltid tid for en viktig samtale og elsket å være sammen med familien. Han var en god støtte i vanskelige saker. Tore var en snill bror og en spennende onkel å få på besøk.

Hans søsken beskriver hva bokstavene  T-O-R-E står for

T   = tålmodig

O  = optimist, oppriktig, original

R  = rasjonell

E  = entusiastisk

Så gikk du ut av tiden, kjære Tore.

Vi fikk ikke snakket ferdig, det var så mange ting vi ville du skulle lære oss. Det var så mye mer vi ville delt med deg.

Tapet er ufattelig stort og vi vil alltid savne deg.

Fred over ditt minne