Kan Hundorp, Dale-Gudbrands gard - bli et regionalt slektsforskersenter?
Av Tore H. Vigerust, redaksjonelt, 6. mars 2004.

Etter at landbruksskolen på Hundorp ble nedlagt har det vært mange ønsker og planer for utviklingen av gården, der Dale-Gudbrand, personen som ga navn til Gudbrandsdalen, lot seg omvende til kristendommen av kong Olav Haraldsson på begynnelsen av 1020-tallet.

Gården ligger sentralt i Fron midt i Gudbrandsdalen, og er kjent for sitt gravfelt med store hauger fra jernalderen og vikingtiden. Beliggenheten, historien og kulturminnene ligger derfor til rette for at gården kan utvikles til et viktig historisk opplevelsessenter. Sør-Fron kommune eier nå gården og har oppnevnt et driftsstyre. Gjentatte ganger har styret eller andre innhentede ressurspersoner og eksperter utgjordt en lokal deputasjon til Stortinget og departementene for å skaffe statlige midler for å utvikle senteret. Et norrønt senter var en gang en tanke, vikingtidsmuseum, museum for kristningen av landet. Eller fortsatt jordbruksdrift. Og så videre. (En gårdbruker i Sør-Fron som leide Hundorp omkring 1980, krevde adgang til å slette alle gravhaugene på gården slik at gårdsdriften kunne blir mer rasjonell.) De har diskutert utviklingsmulighetene av gården lokalt nå i henved 25 år. Til og med flere arkeologi- og historieprofessorer har deltatt i lobbyvirksomheten (sist for 10 år siden), sammen med stortingsrepresentanter fra Gudbrandsdalen. Trolig med magert utbytte. Det er vanskelig å få til noe som kan stå på egne ben på varig basis.

Internat-delen av landbruksskolen er omgjordt til hotell. Her ligger gårdens styrke. Det er både en stor bygningsmasse, blant annet til kurs og konferanser, og overnattingsmuligheter, på et sted med stor historisk opplevelsesverdi. Siden kommunesenteret også heter Hundorp, og ligger anslagsvis 1000 meter lenger nord, er nå denne Hundorp-gården der gravfeltet og den tidligere skolen ligger, omdøpt til Dale-Gudbrands gard. Det har også vært en viss debatt lokalt om navnevalget. Det var også en del debatt om arbeidsvilkårene og kontraktsforholdene for driverne av gården. Men siden siste utlysning etter drivere omkring 1996-97, har forholdene kommet i gjenge.

I 2002 dukket det opp et ønske om å utvikle et slektsforskersenter på Dale-Gudbrands gard. Offentligheten fikk første gang lese om dette ønsket gjennom et innlegg av Sjur Madsen, tidligere leder av DIS-Norge, i Newsgroups: no.fritid.slektsforsking.diverse, den 9.9 2002:

Hei folks ! For noen dager siden overnattet jeg på Dale-Gudbrands gard (hotell) i Hundorp, Gudbrandsdalen. Vertskapet her ønsker å se på muligheten for å starte et slektsforskningssenter etter noenlunde samme modell som de i Sverige. De tenker seg å sette av et eget rom til dette, sette ut 2-3 PC med Internett-tilknytning, anskaffe en del litteratur, ha kontakt med det lokale bibliotek osv. De vil i løpet av oktober ha en idédugnad, og jeg lovte å se hva jeg kunne finne frem av nasjonale og lokale krefter som sitter med kunnskaper og ideer i denne forbindelse. Herved ønsker jeg tilbakemeldinger fra dere om
1) personer som kan tenke seg å stille opp og være en ressursperson i startfasen (mulig 1-3 møter samt bidra med kunnskap om slektsforskning)
2) ideer og innspill om hvordan dette ev. kan gjøres (jeg mangler selv erfaring med den Svenske modellen)
3) tilbakemelding om "du" ville brukt et slikt senter dersom de har ......? og ikke koster mer enn .....?
Kom med dine ønsker - det vil nemlig bidra til å avklare behov ! mvh Sjur Madsen.

Undertegnede meldte seg straks som deltager til idégruppen, jeg foreslo en norsk variant av slektsforskersenteret i Leksand i Dalarne, men deretter fikk hverken Sjur Madsen eller jeg invitasjon til noen idémøter. Akkurat dét gjorde jo ingen ting, for allerede i dagene 9.-10. oktober 2002 var driveren, ved Else Frisell, på studietur til nettopp Slektsforskersenteret i Leksand. Hennes rapport med videre kommentarer, datert Hundorp, Dale-Gudbrands gard den 21.6 2003, og ble stilet til styret, kom meg til hende ved et besøk på Hundorp 28. juni.

Else Frisells rapport starter med en beskrivelse av Slektsforskersenterets beliggenhet, herunder at det har 22 studieplasser, kafeteria og et vandrerhjem som nabo, så om senterets historie, som at det ble oppstartet som et nasjonalt senter i 1992 av fem kommuner, som hver skjøt inn kr. 100.000, om senterets oppbygging og innhold, med mikrofilm og kort, faglitteratur, salg av databaseinnhold per CD'er, kursvirksomhet og utredningsvirksomhet, men prisene for dette. Videre om senterets daglige virke og bemanning, finansiering og økonomi, blant annet med en årlig omsetning på 2 millioner kroner og en dagspris på kr. 200, og om senterets videre nettverk. Senteret er nå en stiftelse, men bærer seg ikk selv økonomisk (ennå). Frisell avslutter med et kapittel om mulighetene for Hundorp:

Jeg mener Hundorp, Dale-Gudbrands gard, har de beste forutsetninger for å få bygget opp et senter, om ikke i samme målestokk som Leksand, så har vi lokaler, ligger sentralt til i Gudbrandsdalen. Det er stor velvilje, både kommunalt og fylkeskommunalt. Det er mange som har slektsforskning som interessefelt i dalen. Det betyr at det finnes flere mindre miljøer for slektsforskning, men ikke noe sentralt sted en kan henvende seg.

Siden Midt-Gudbrandsdal nå har samlet kreftene gjennom regionrådet, vil dette være en naturlig oppgave ved at vi trekker på den kompetansen som finnes i disse kommunene. Det er først og fremst tanken at bibliotekene i Nord-Fron, Sør-Fron og Ringebu kan være ressurs for et slektsforskningssenter.

Det ville være en stor og fin oppgave å gå løs på her på garden. Ved siden av slektsforskningen, kan en slik aktivitet være med på å trekke nye grupper til seg. Da tenker jeg først og fremst på alle som utvandret fra Gudbrandsdalen til Amerika, og som vi hver sommer møter mange av etterkommerne til. Dette er alle mennesker som søker sine røtter. De kunne komme til Hundorp, Dale-Gudbrands gard, få veiledning i sine søk, gjennom litteratur etc. og ha garden som base.

[. . . . ] kanskje det kan være spiren til at vi kan komme i gang med samling, et forprosjekt for å utvikle et slektsforskersenter i Gudbrandsdalen. [..] 21.6. 03.



Driverne på Hundorp har i rapporten nevnt at Prinsippet i Sverige er at slektsforskning skal koste noe (i motsetning til holdningene i Norge). Dette er en riktig beskrivelse inntil idag. Men forholdene endrer seg i Norge, og nå har Riksarkivet innført en egenandel for slektsforskere som besøker Riksarkivbygningen under årets slektshistoriedag 20.3 2004. Prisen her, kr. 200, er på samme nivå som dagsprisen i Leksand. Holdningene og prinsippene for slektsforskere i Sverige og Norge blir med andre ord nå mer like.

Jeg ser en mulig interessekonflikt med Utvandrermuseet på Hamar, særlig med museets tilknyttede slektsforskersenter drevet i samarbeid med Hedmark slektshistorielag. Tidligere har det vært lansert planer for et slektsforskersenter på Ringebu prestegård. Men dette forslaget ser ikke ut til å være realisert, slik at et senter på Hundorp burde kunne opprettes som sentral for hele Gudbrandsdalen.

Det er uvisst hva som har skjedd med dette forslaget siden i sommer. Mottagerne av reiserapporten og forslaget, kommunale og fylkeskommunale organ, burde nå søke kontakt med slektsforskerorganisasjonene i Norge for å søke råd og støtte til forprosjektet. Både Norsk slektshistorisk forening og DIS-Norge, NLI og Landslaget for lokalhistorie, samt paraplyorganisasjonen KORG burde kontaktes.

.