17-mai-tale 1997 ved graven til Christian Magnus Falsen (1782-1830) på Gamlebyen kirkegård
Av Tore H Vigerust. Tillegg til Oslos historie © kane.benkestokk.teiste forlag (Tore Hermundsson Vigerust), Oslo 2002.

Falsen er født i Gamlebyen 1782, var student 1798, cand.jur. 1802, fra samme år ansatt som prokurator ved Akershus stiftsoverrett, fra 1807 generalauditør ved Overadmiralitetsretten i Kristiania, 1808 sorenskriver i Follo, fra august 1814 amtmann i Nordre Bergenhus amt, 1825 stiftsamtmann i Bergen og 1827 til sin død 1830 igjen i Kristiania som justitiarius i Høyesterett. Hans politiske gjerning var som forfatter og initiativtager til grunnloven, som han tok med til forsamlingen på Eidsvoll i 1814. Christian Magnus Falsen skal først og fremst identifiseres som Grunnlovens far. Han satt noen perioder senere som stortingsmann inntil hans mandat ble forkastet fordi han ikke bodde i valgdistriktet, ble siden politisk isolert og døde praktisk talt helt ute av norsk politikk.

Det er skrevet et sted mellom 50 og 100 arbeider om Falsen. Her vil jeg kun trekkes inn et par opplysninger. Slekten karakteriseres som dansk-norsk og kan føres tilbake til stamfaren Falle Pederssøn, selveier på Østrup gård på Sjælland (1625-1702). Lenger tilbake er det ikke utført slektshistorisk forskning. Falle er i dette tilfellet sannsynligvis en korftform av Falentin eller Valentin, og av kortformen er igjen patronymet Falsen dannet. (En kunne ellers tenke seg av avledning av navnet Fale, som er kjent i norrøn tid). En av Falle Pederssøns sønner Enevold Falsen (1686-1761) ble etatsråd og ble adlet 1758 med navnet de Falsen. Adelsvåpenet ser vi her: delt skjold, heraldisk venstre rød bunn, høyre hvit bunn, i skjoldet en traneklo holdende en sort kule, men motsatte farver. På hjelmen en hvit due med et grønt olivenblad i nebbet under et grønt laubærtre mellom 2 av rødt og sølv vekselvis delte vesselhorn.

Enevold Falsens sønn, justitiarius i Overhoffretten i Kristiania, Christian Magnus de Falsen (1719-1799) kom til Norge 1765. Det er sagt om sønnesønnen, eidvollmannen C M Falsen, at han var og ville være norsk og gjorde et poeng av dette. Ta her i betraktning at slekta i 1814 hadde vært innpå 50 år i Norge, og de som tidligere har vektlagt norskheten har skrevet i en danskfientlig tid.

Hvorfor er han begravet i Gamlebyen? Fordi hans og flere av hans brødre ble født her i 1780-åra. Deres foreldre, dikteren og justitiarius i Overretten i Kristiania, Enevold de Falsen, og hans hustru Anna Henrikke Patronelle Mathiesen, bodde på denne tiden i Saxegården* i Gamlebyen.

Til Falsens holdning til de herskende klasser og de beherskede klasser kan følgende lille historie fortelle: Carsten Anker kjøpte Eidvoll verk 1792 og kom i konflikt med verksarbeiderne, en selvbevisst arbeiderklasse som ville opprettholde sin selvstendighet og styrke bedre enn de fleste arbeidergrupper i landet på den tiden. Anker ville begrense arbeidernes gamle rettigheter til åkerbruk på eiendommen, og mente at "de underordnede skulle lystre, ikke opptre med egne meninger eller hevde sine private interesser". Christian Magnus Falsen var i 1804 Ankers juridiske rådgiver, og Falsen mente at tilnærmelser lett kunne bli oppfattet som svakhetstegn og "gjøre den gemene Mand endnu mere uforskammet", og han ba derfor om fullmakt til å sette frem trusler, dersom verkearbeiderne ikke bøyde seg for Ankers krav.

Episoden viser hvordan Falsen stiller seg på adelens og aristokratiets side i kampen mot arbeidsfolk. Dette forandret seg senere. På Eidvoll 1814 sto han fram og frasa seg sitt adelsskap, under behandlingen av Adelssaken. Men ikke alle i slekten var begeistret for at adelsskapet ble avsagt muntlig over bordet på denne måten. Hans onkel, kongelig bokholder, senere stiftamtsskriver Hagbart de Falsen, var blant alle dem av adelen som til Stortingets samling høsten 1824 leverte inn klager over tapet av adelige privilegier. Alle klagesakene med dokumentasjon av adelsskapet og slektsredegjørelser ligger i Stortingsarkivet, i Komiteen for opphevelse av de adelige privilegier.

Til slutt en kvinnesak. Både hans andre hustru, Elisabeth Severine Böckman, og hans første, Anna Birgitta Munch, brukte sine egne slektsnavn. Skikken med at kvinnene viste underdanighet med å ta mannens navn, trer ført for fullt inn omkring 1850.

.